I fritt fall (novelle)

Hendene hennes var kalde som istapper. Det hendte jo at han lukket øya, skjøv alle minner ut av det kunstige synsfeltet og drømte at istappene knakk; tvers av, og i bakken. Han la hodet i hendene. De var lobotomerte slaver, hvert jævla menneske, han så dem med de tomme øya som skrek etter en frelse som aldri kom. Da var det greit at hun hadde kalde hender, at når hun strøk dem nedover langs ryggraden hans ble tårene til frostdråper i vinden. Som et banalt lite eventyr på kanten av et mareritt.

Han stoppen inntil en murvegg, det gikk et fort støt gjennom hele kroppen da han kjente kulden i ryggen, dyttet seg nærmere og prøvde å få tak i lukta hennes. Den var ikke der. Han kjente bare støv, sand, gamle tanker og minner som dyttet seg framover, stilte seg foran ham, en etter en, uforklarlige skygger av det han aldri mer skulle få taket på, i sin innestengte, forfrosne mentalitet. Dette var ingen dum roman, dette var så banalt og ekkelt at det bare kunne være virkelig.
Han tente en røyk. Gata lå stille. Som om hvert eneste prikk i bakhodet hadde vært innbilning, men ordene lå jo der. Hvisket i løvet som hadde lagt seg innmed kanten på husene. En bakke med rim på, en butikk, en parkeringsplass. Han krysset gata.

Det begynte å snø, fnuggene fylte øynene hans som falske tårer når han kikket opp, med bruset fra fossen i bakgrunn. Håret hennes, han kom på det og måtte støtte seg til rekkverket. Det hadde hatt samme farge som et løvblad han fant i parken; de hadde sammenliknet. Øya hennes var bedre enn rimet på det bladet. Nå var alt han hadde det rustne rekkverket å lene seg til, mens elva bare løp forbi og sprutet vann, snart hadde den vel frosset til, han husket godt, aldri skulle han vel glemme det, den dagen hendene hennes hadde vært varme.

På kafeen like ved drakk han kaffe og varmet seg. Så angret han. Så mange varme bryster hadde liggen presset mot kroppen hans, hud på hud, hvor mange hadde vel ikke fått dele psykoseinspirerte drømmer med ham, uten å greie å se annet enn det som var foran dem? Hvor jævlig mange netter hadde han egentlig tilbrakt slik?!
Kaffen brant tunga hans, den sårheten ville vare resten av dagen. Han burde gå ut og suge på rekkverket, men kulde alene var ingenting verd. Ikke rensende, befriende. Som henne; hun hadde liksom tatt alle minnene hans, alle fingeravtrykka etter svette håndflater, vaska dem bort med kulden sin, gjort han ren, fått han til å føle at såpe og varmt vann var bortkasta, kaldt for den saks skyld, for hun var som et vaskemiddel i psyken hans, uerstattelig.

Så hadde hun smilt, strøket ham over kinnet, og samtidig strøket hvert minne tilbake. Hvert eneste ett. Han tenke; dette er feil. Galt. Hun var varm, tilogmed pusten hennes var det. Hele verdensbildet hans, alt, hvert jævla øyeblikk, hver krok og alt bleknet der og da, igjen sto han med bare hender og en brusende foss. Rekkverket var avflasset. Han kunne gjerne innbille seg at det var ekstra ødelagt der hun forsvant, men i sannhet var det helt likt, som alt annet, som alle de lobotomerte menneskene og jentene med stramme lukter og varmt hår. Vannet målte minusgrader, hadde vært islagt den dagen, snart var det islagt igjen. Han var glad han hadde brukt den siste kulden til å dytte henne, for nå var hun ikke varm lenger, aldri mer.
De levde i en drøm, på kanten av et mareritt, men alt var bare en illusjon, det innså han idet han dyttet seg selv ned i marerittet.

Presentasjon

 Siden det er valgfritt tema, har jeg valgt å snakke om Emilie Autumn.
Jeg skal ha om henne fordi hun er så søt og fin.
Emilie er en sanger og fiolinist, og har holdt på siden 1997, da hun ga ut sitt første instrumentale album. Jeg har hørt på EA i tre år, og hun har inspirert meg mye i løpet av årene.




Bilder hentet fra Weheartit.com

Min nabo Totoro (filmanmeldelse)

Min nabo Totoro (となりのトトロ, Tonari no Totoro), er en japansk animasjonsfilm som er reggisert av Hayao Miyazaki. Filmen ble produsert i 1988, men ble oppgradert i 2005, og kom på kino for første gang i Norge i 2007. Min nabo Totoro er en av Miyazaki's mange klassikere, og har kun fått seksere.

Filmen handler om Satsuki og lillesøsteren hennes, Mei. Søstrene og faren har flyttet ut på landet, ettersom moren ligger på sykehus i nærheten. Det de ikke vet, er at i skogen like bak huset, bor "Skogens Konge", Totoro. En dag da Mei gr tur i skogen, faller hun ned i et hull, og finner Totoro. Filmen handler stort sett om finne igjen Totoro, slik at moren, faren og storesøsteren, Satsuki, også kan få møte ham.


Jeg synes denne filmen er utrolig koselig! Det er en film du kan se gjentatte ganger, uten  bli lei. Jeg kan trygt si at dette er en v Miyazaki's beste animasjonsfilmer! En soleklar sekser!


(Bilder fra www.weheartit.com)
(Video fra www.youtube.com)